Priser

Osteopati
Førstegangs undersøkelse kr 1000,-
Vanlig konsultasjon kr 650,-

om osteopati

Osteopati er et relativt nytt behandlingstilbud i Norge, med røtter i USA. Behandlingen øker kroppens evne til å helbrede seg selv gjennom fysisk behandling av hele kroppen ved smerter og plager. Osteopati er forebyggende og virker som akutt og rehabiliterende behandling. Behandlingen virker fordi man fokuserer på sammenhenger i hele kroppen for å finne årsaken til smerten, som ofte kan være et annet sted enn der smerten oppleves. Osteopaten tar seg god tid til pasienten, har høy medisinsk kompetanse og samarbeider med annet helsepersonell når det er nødvendig. Osteopati bygger på medisinske fag som anatomi, fysiologi, biomekanikk og patologi.

Osteopatien tilfører pasientene noe nytt. Osteopatene er spesielt interessert i å finne sammenhenger til folks smerter og plager og behandler ikke bare muskler og ledd, men også bindevevsnettverket i kroppen. Derfor behandler osteopatene i stor grad også følgetilstander av sykdom og skader, og pasientene opplever at smerter i rygg og nakke kan bedres. Osteopatene behandler ofte et annet sted enn der smertene sitter.

hva er spesielt med Osteopati

Undersøkelsen som leder til en osteopatisk diagnose er spesiell for osteopater. I osteopati ser vi etter sammenheng mellom muskelskjelettsystemet og andre kroppssystemer, som bindevevsnettverket. Bindevev er en tynn hinne som omslutter hele kroppen og inneholder årer og nerver. Bindevev skaper også glideflater mellom strukturene og overfører spenninger. Osteopaten vil alltid forsøke å finne nedsatt bevegelighet i disse systemene. Derfor behandler osteopaten ofte andre steder på kroppen enn der smertene er.

hva kan behandles?

Osteopati virker hurtig ved alle typer belastningslidelser, ved rehabilitering etter sykdom og spesielt ved rygg- og nakkeplager, samt idrettsskader. I økende grad kommer også pasienter med problemer fra luftveien, urinveien og fordøyelsessystemet og for følgetilstander etter sykdom.

Den typiske pasient har akutte eller kroniske smerter fra rygg, nakke, bekken, hofte, kne ankel, hode, mage, bryst, skulder eller arm. Plagene kan for eksempel være hodepine, lumbago, prolaps, ischias, bekkenløsning, whiplash, betennelse i albue eller skuldre, svimmelhet, stivhet, halting, dårlig balanse, utbrenthet, nummen følelse, halsbrann, urinveis-, luftveis eller fordøyelsesplager og kolikksmerter hos barn.

Plagene kan oppstå etter langvarige belastninger, akutte skader, ulykker, arr, idrettsskader eller sykdom. Osteopati har også forebyggende virkning. Osteopati passer for pasienter i alle aldre

historikk

Osteopatien ble grunnlagt av den amerikanske legen Andrew Taylor Still (1828 – 1917) mot slutten av 18-hundretallet. Frem til da hadde medisinen i Amerika beholdt mye av sitt middelalderske preg; utdannelsen var dårlig organisert, og det hersket liten kontroll over hva og hvilke metoder som pasienter ble utsatt for. Det var under disse forholdene at A. T. Still valgte å gå egne veier i utviklingen av et nytt behandlingskonsept: han tok utgangspunkt i kroppens detaljerte anatomi, biomekanikk og forholdene mellom sirkulasjon og drenering, og resonnerte seg frem til at avvik i disse anatomiske og fysiologiske elementenes normale funksjon førte til en redusert helsetilstand.

I 1892 åpnet A. T. Still ”American School of Osteopathy” i Kirksville, Missouri (i dag Kirksville College of Osteopathic Medicine) som den første utdannelsesinstitusjonen for osteopati. Her ble i stor grad manuelle undersøkelses- og behandlingsteknikker undervist, og denne institusjonen er anerkjent som den første systematiserte og organiserte undervisningen av slike behandlingsprinsipper.

Osteopati ble for første gang introdusert i Europa i 1898 av John Martin Littlejohn (1865 – 1947), professor i fysiologi ved American School of Osteopathy i Kirksville. Han holdt en rekke forelesninger om behandlingsformen og profesjonen i London, og i de påfølgende år også i Frankrike og Tyskland. Littlejohn var en av de tidlig profilerte forfatterne innenfor profesjonen, og beskrev tidlig osteopatien i hva en kan gjenkjenne som holistiske eller helhetlige begreper da han kalte den ”vitenskapen om tilpasning”: den menneskelige organismen lever i et miljø som blant annet har fysiske, psykiske, sosiale og ernæringsmessige aspekter, og velvære er den tilstanden en er i når en lever i balanse med disse aspektene. Han betraktet redusert helse som en ubalanse i dette, og osteopatens oppgave var derfor å hjelpe pasienten tilbake til optimal funksjon. Utover klassiske fag som anatomi, fysiologi, biomekanikk og manuelle ferdigheter, innebar dette også visse kunnskaper fra psykologien og ernæringslære. Littlejohn vendte tilbake til Europa for godt i 1913 og åpnet i 1917 British School of Osteopathy i London, England.

Osteopatien har utviklet seg noe forskjellig i Amerika og England. I Amerika har osteopatisk medisin vært godkjent og praktisert som en komplett medisinutdannelse i alle 50 statene siden 1973. I tillegg til et fullverdig medisinstudium undervises studentene utover dette i osteopatiske prinsipper og praksis. Det er i dag kun mellom 5 og 10 % av alle osteopatene i Amerika som spesialiserer seg på og praktiserer manuell medisin i sin helhet. I England forble osteopatien en profesjon begrenset til manuell undersøkelse og behandling, dog i primærhelsetjenesten. Siden 1993 har profesjonen vært lovregulert, og samme år anerkjente den engelske legeforeningen osteopati som en ”diskret, klinisk disiplin”. I dag foregår utdannelsen ved skoler som er tilknyttet universiteter og er 4 til 5 år fulltid. Osteopater i England har i dag rett til å henvise pasienter samt skrive sykemelding. En lignende situasjon har en i Australia og New Zealand. I disse landene betraktes ikke osteopati som alternativ medisin men som en komplementær behandlingsform til andre behandlinger og medisinske intervensjoner.

om massasje

Massasje har vært en del av de fleste kulturer langt tilbake i tid. De eldste kildene vi kjenner er 3000 år gamle, og massasje regnes som en av verdens eldste behandlingsformer. Kunnskapen og metodene har i stor grad blitt overført som praktisk lærdom.

Primært bruker utøverne hendene til å stryke, kna og trykke; men også armer, albuer og føtter benyttes i enkelte teknikker. I dag finnes det over åtti ulike tilnærmingsmåter til massasje, og mange teorier om hvordan eller hvorfor massasje virker.

En felles grunntanke i all massasje er at det fremmer helse og velvære, at det øker blodsirkulasjonen og er avspennende.

De fleste utøvere tar utgangspunkt i at noe hos klienten er sammentrukket, blokkert, brukt feil eller er i ubalanse.

Hovedskillet mellom østlige og vestlige teknikker er at førstnevnte forholder seg til det som sies å skulle være menneskekroppens ”energi”, mens vestlige (klassiske) teknikker springer ut av fysikalsk behandling/ fysioterapi og fokuserer på kroppens anatomiske strukturer og fysiologiske prosesser. Denne grenens sykdomsforståelse skiller seg ikke vesentlig fra den skolemedisinske.

Den senere tid har det innen klassisk massasje vært fokusert sterkere på en sammenheng mellom psykiske/ følelsesmessige og kroppslige plager. Dette åpner for at årsak til sykdom kan være så vel psykisk som fysisk. Samtidig har man med basis i forskning anerkjent at massasje kan ha effekt på immunsystemet. Således åpner man opp for at massasje også kan ha virkninger på sykdom generelt sett, selv om dette som regel ikke er hovedfokus i behandlingen.

Det er ikke rapportert om alvorlige bivirkninger av massasje. Fysiske bivirkninger kan være allergiske reaksjoner på oljer, stølhet, kink eller muskulær ubalanse. Akutt betennelse, lokale infeksjoner eller svulster kan forverres/ spres av massasje. Det kan også oppstå reaksjoner som kulde-varmefornemmelser, hjertebank, hodepine og kvalme ved visse former for massasje. Personer med visse lidelser bør av disse grunner konsultere sin lege på forhånd